|
Talen til Hudda Samir (styremedlem i STL Grenland) på gjestebudet i Skien rådhus 27. okt:
Utenforskap: Å høre til uten å miste seg selv Kjære politikere, representanter fra tros- og livssynssamfunn, og alle dere som er her i dag. Jeg står her som muslimsk jente fra Skien og styremedlem i Skien moské. Jeg vil at vi skal kjenne på hva utenforskap gjør med et menneske. Hva skjer når du bor, studerer og jobber i et samfunn – men likevel føler at du ikke hører til? For meg er det det utenforskap handler om. Og det vondeste er kanskje at man til slutt begynner å tvile på seg selv. Er det navnet mitt? Er det hijaben? Er det troen min? Må jeg endre hvem jeg er for å bli akseptert? Jeg har selv opplevd å bli undervurdert i arbeidslivet. I et jobbintervju fikk jeg høre: «Jeg tror ikke du er i stand til å klare dette.» Før jeg hadde fått muligheten til å prøve. Jeg svarte: «Men du har jo ikke gitt meg sjansen til å vise hva jeg kan.» Et annet sted fikk jeg først mot slutten av arbeidsperioden vite at noen hadde vært negative til at jeg skulle begynne. Da fikk jeg samtidig høre at jeg hadde bevist at jeg fortjente jobben. Jeg var glad, men satt igjen med et spørsmål: Hvorfor måtte jeg bevise at jeg fortjente en plass? Og hvis slike opplevelser kan gjøre noe med tryggheten til en voksen person, hva gjør de da med et barn som fortsatt prøver å finne ut hvem det er? Jeg tror mye utenforskap oppstår fordi vi kjenner hverandre for dårlig. Vi ser nyheter og sosiale medier og trekker konklusjoner om mennesker vi aldri har snakket med. Vi søker trygghet blant dem som ligner oss. Men hvem blir aldri invitert inn? I islam lærer vi at naboen har rettigheter overfor oss, uansett hvilken tro naboen har. Koranen oppfordrer oss til godhet og rettferdighet overfor dem som ikke bekjemper oss på grunn av religionen vår. Og i sura 2, vers 256, står det: «Det er ingen tvang i religionen.» For meg betyr det at vi ikke trenger å være enige om alt for å respektere hverandre. Vi må klare å være forskjellige og likevel høre sammen. I Skien moské prøver vi å bidra. Vi tar imot skolebesøk, dørene våre er åpne, og vi har invitert STL til iftar under Ramadan. Vi arrangerer aktiviteter for barn. Men vi kan møtes oftere på tvers av tro, gjennom felles Eid-samlinger, besøk eller kafékvelder. Noen ganger begynner tilhørighet med ordene: «Kom og sett deg sammen med oss.» Og nå vil jeg henvende meg spesielt til politikerne her i Grenland. Jeg setter pris på besøkene deres. Men nå håper jeg vi kan gå fra gode ord til handling. Kommunene bør ta initiativ til fast samarbeid med tros- og livssynssamfunn og støtte møteplasser som varer. Og aller viktigst: At dere snakker direkte med barna og ungdommene, ikke bare med oss som sitter i styrer. Besøk skolene. Spør ungdommene hva de trenger. Er det hjelp til å søke jobb? Å forstå økonomi? Et trygt sted å snakke om psykisk helse? Ikke anta at vi voksne alltid vet svaret. Så min oppfordring er konkret: La oss avtale et møte mellom kommunen, tros- og livssynssamfunnene og ungdommene selv. La oss velge ett tiltak vi faktisk skal gjennomføre, med ansvar og en plan for oppfølging. Det er ikke nok å si at dette var en viktig samtale. Neste gang bør vi kunne spørre: Hva gjorde vi? Hvem lyttet vi til? Hvem fikk en plass i fellesskapet? Det vi bygger i dag, skal barna våre leve med i morgen. Og det er det jeg ønsker vi alle tar med oss: Ingen skal måtte gjøre seg mindre for å få plass. Ingen skal måtte miste seg selv for å høre til. Tusen takk. Kommentarer er stengt.
|
Om brobygging!Spørre: Undre seg... Archives
november 2026
Categories |
RSS-feed