Januar 2023

Når religions- og ytringsfrihet blir våpen i storpolitikken
(Innlegg Telemarksavisa fredag 27. januar 2023)

Koranen brennes foran den tyrkiske ambassaden i Sverige. I Tyrkia brennes det svenske flagget som mottrekk. Provokasjonen når høyeste politiske nivå i Tyrkia, og gjør at Sveriges NATO-søknad risikerer å bli stoppet. Vi mener denne saken fortjener en kommentar som med fordel kan bidra til en mer åpen debatt om ytringsfrihet og religionsfrihet. To prinsipper kan hjelpe oss til å se dette problemet i en større politisk kontekst?

Mahatma Ghandi sa i sin tid: «Du kan binde meg, du kan plage meg, du kan til og med ødelegge denne kroppen, men du vil aldri fengsle tankene mine.» Budskapet er grunnleggende. Mennesket søker frihet og vil kjempe for friheten når det blir undertrykket. Men sitatet blir kanskje ensidig uten at vi også tar med oss et annet sitat fra samme person, og som balanserer påstanden, for med frihet kommer ansvar: «Når du har sannhet, må den gis med kjærlighet, ellers vil budskapet og budbringeren bli avvist.» Ghandi sier at måten man kommuniserer et budskap, uavhengig av hvor rett man måtte ha, også er av betydning. Dette kan vi nok med fordel legge oss på sinne; ikke bare i de store politiske debattene, men også når man for eksempel over middagsbordet diskuterer neste familieferie. Hvordan uttrykker vi våre meninger i øyeblikkene da vi opplever motstridende synspunkter?

Det er denne balansen vi nå mener er avgjørende å diskutere, og den rammer også befolkningen i Grenland, da vi for eksempel fikk besøk av SIAN ifjor høst. I en større politisk kontekst er det tydelig at religionsfrihet er tett tilknyttet ytringsfriheten. Forskningen til William Cavanaugh antyder at det vokser frem en feilaktig oppfatning om at religion er selve årsaken til krig og elendighet. Cavanaugh, professor i politisk teologi (forfatter av "The Myth of Religious Violence"), tegner et mer nyansert bilde. Under sitt Norgesbesøk til konferansen for Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn (desember 2022) viste han hvordan politiske regimer har til hensikt å bruke våpenmakt, men at disse hyppig blir moderert av religiøse krefter. Med andre ord viser historiske og empiriske vurderinger tydelig at religion kan være en kraft som holder politisk maktkamp i sjakk.

Når vi derfor igjen ser at å brenne Koranen benyttes som provokasjon til å vigle opp sinne og følelser, bør vi ta et skritt tilbake og feste et objektivt blikk på de store sammenhengene. Hvilke prinsipper er det som gjelder? For det første dreier det seg om respekt: «Religions- [og ytringsfrihet] er like mye en plikt overfor andre som en rettighet for en selv. Vi oppnår frihet ved å støtte friheten til dem vi anser som våre motstandere» (Ulisses Soares). Å brenne koranen eller det svenske flagget er grunnleggende overtramp og mangel på respekt, og er ikke repsentantativt for brorparten av troende. «Religionsfrihetens historie viser at respekt avler respekt. Regjeringer som beskytter religionsfrihet har færre sosiale konflikter og høyere nivå av sosial samhørighet» (D. Todd Christofferson).

For det andre argumenterer vi med bakgrunn i statistikk når vi sier at «beskyttelsen av religionsfriheten ikke bare korrelerer med beskyttelsen av sentrale rettigheter, men også med andre sosiale goder, som økonomisk frihet, høyere bruttonasjonalprodukt per innbygger, høyere inntekt for kvinner, likestilling, økt leseferdighet, bedre helse  og utdanning, og konsolidering av demokratiet […] Andre goder religionsfrihet gir er pluralisme, fred og et balansert skille mellom kirke og stat» (Dallin H. Oaks). Kort sagt, «religiøs ansvarlighet er til fordel for det sekulære samfunnet fordi det finnes et mangfold av gode gjerninger som religion inspirerer troende til å utføre på vegne av andre» (Quentin L. Cook).

Vi har et kollektivt ansvar, alle som en: Dersom prinsippene 1) grunnleggende respekt får vinne frem, og 2) religionsfriheten får bidra til fred, øker sannsynligheten for at ondsinnede demagoger blir moderert. Det er ikke de ekstreme motpolene i verken politikk eller religion som, tross sine høyrøstede meningsbrytninger, er representative for den gemene hop. La oss stå for den gyldne middelvei der man på fredelig vis fortsetter å utøve de demokratiske prinsippene vårt samfunn er bygget på.

E. Vidar Top, Styreleder Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn i Grenland
Hedda Foss Five, Ordfører Skien kommune