November 2021

STL Grenland avholdt gjestebud tirsdag 9. november. Etter middagen hadde vi åpen dialog hvor Erik Andal Hofsten (nestleder) innledet. I mer enn én dimensjon er Erik en ordkunstner vi alle nyter godt av i slike samtaler. Her er hva han sa:

«En prest, en ateist og en mormoner gikk inn i en moské…»
Nei, det er ikke en vits, men styremøte i Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn i Grenland. Når vi hører humringen, skjønner vi at vi allerede har etablert en tone, en samtaleform, en dialog som både er respektfull og selvuhøytidelig på en gang.

Ingen av oss er her for å vinne en debatt. Ingen av oss er her for å omvende noen. Eller jo, vi ønsker å omvende alle. Omvende alle som ikke tror på dialog. Vi ønsker å slå et slag for uenigheten, for den spennende uenigheten som sier «dette vil jeg høre mer om; fortell meg om det!»

Tradisjonen tro, heter det. Men har vi tradisjon for tro? Eller for ikke-tro? Tør vi egentlig snakke om det?

Jeg så et øyeblikk for meg et debattprogram, med en prest og en ateist. Programleder spør: Finnes Gud? Ateisten sier: «Nei.» Presten sier «ja». Og da takker vi for debatten, og ønsker alle vel hjem.

Men slik er det ikke i Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn. Ikke her i Grenland, eller i noen andre av tilsvarende organisasjoner over hele landet. Det er 25 år siden det første dialogforumet ble stiftet i Norge. En ganske enestående organisasjon i verdenssammenheng, der det mange oppfatter som motpoler kan snakke sammen og lytte til hverandre, og uten å miste sitt eget særpreg. Kristen eller muslim, katolikk eller ateist, vi møtes i respekt. Jeg er ikketroende; men jeg får ro i hjertet både i kirkerommet og barfot på bønneteppet i moskeen. Men jeg kan også være uenig i hvordan tro, og ikketro, kan komme til uttrykk.

Så da går vi tilbake til debatten, og spør: Hva betyr din tro på Gud for deg, og for verden rundt deg? Hva betyr mitt livssyn for meg, og for verden rundt meg? Og dermed har vi mye å snakke om, og programlederen vil sannsynligvis få en utfordring med å avslutte samtalen.

Tro kan splitte, men også forene. Jeg har feiret Ramadan i Skien moské sammen med imamen i Al-Aqsa-moskeen i Al-Quds – byen vi kjenner som Jerusalem. Man kan bli starstruck av mindre. Biskopen i Agder har skrytt av Human-Etisk Forbund fra prekestolen i Skien kirke. Hør hør, alle trollene i kommentarfeltene som blir krenket på andres vegne. Hør hør, alle som roper om kneblet ytringsfrihet. Finnes det større ytringsfrihet enn å kunne sitte rundt et bord og lytte til hverandre?

Spørsmålet lyder: Hvordan kan vi forstå hverandre bedre på tross av livssynsmessige og poltiske/ andre skiller?

Det svarte jeg nettopp på: Lytte til hverandre.

Hva kan vi gjøre for å bedre dialogen?

Våge å være oss selv, våge å være uenige. Tåle forskjellene. Akseptere at du og jeg har to motsatte syn, og så er det ikke sikkert at vi skal viske ut hverandre og møtes på midten, men tåle å balansere så vi begge får plass på husken.

Vi lever i en verden som både er større og mindre enn den var for bare få år siden. Større fordi hele verden er samlet her i lille Skien, og mindre fordi - hele verden er samlet her i lille Skien. Her bor vi, med alle våre forskjeller, alle våre særtrekk, alle våre særheter, alle våre ønsker og behov.

Her bor vi, med alle våre tanker om hva som gjør oss til gode mennesker, om hva som driver oss, om hva som veileder oss i møte med andre mennesker, med andre livssyn, med andre oppfatninger.

Et livssyn er noe personlig. Tro, moral, etikk; alle disse ordene som handler om hvordan vi møter hverandre. Kanskje rundt en krybbe i desember, eller hånd i hånd rundt en moské etter et angrep som rammer oss alle. Eller rundt bordet, som nå. En prest, en muslim, en ateist, en – jeg visste ikke at jeg skulle si Jesu Kristi kirke av siste dagers hellige med den største selvfølgelighet. Jeg lærte noe nytt da jeg engasjerte meg i STL.

Finner vi mening med livet? Finner vi mening i livet? Mening i å være sammen, meningsbrytning i å være sammen, menighet, mening i uenighet? Her er det ikke rett og feil. Du er uenig med meg. Flott! Si det, men si det med respekt. Vær sterk og trygg i din tro. Eller utenfor tro. Vi inviterer til dialog.

Jeg begynte med noe som nesten var en vits, jeg avslutter med å si at det er vits i å holde på med dialog. Dette er bekreftelsen på det. Måtte samværet være til glede, og måtte samtalen flyte fritt.